indieflyer
Ny medlem
I dette reisebrevet får du et lite innblikk i hverdagen som musiker på reisefot.
I tillegg inneholder det anbefalinger og linker til mange gode restauranter i NYC og LA, litt om å bruke Uber som frekomstmiddel og en og annen godbit for de litt over gjennomsnittlig bilinteresserte. Første del tar for seg reisen fra Norge til New York og oppholdet der. I andre del flyr vi United fra LGA til LAX via ORD, og første møte med LA omtales. Tredje del handler om hjemreisen, hvor SAS Plus på den nye ruten LAX-ARN ble testet ut.
DAG 4: LGA-ORD-LAX og lengselen etter EBG
Neste dag spiste vi en behagelig frokost på franske Le Gamin i 108 Franklin Street. Veldig god kaffe og et pust av Sør-Europa. De spilte til og med pianomusikk av Debussy, og vi hadde en veldig behagelig morgen. Etterpå pakket vi oss ut av leiligheten og satte oss i en ny Uber – denne gang mot LaGuardia for å starte reisen mot Los Angeles. Som nevnt tidligere, er Lørenskog og jeg enda vanlige dødelige, men med gullkortet stadig nærmere i sikte. Randaberg derimot, tilbringer omtrent halve livet sitt på et SAS-fly, og har dermed Diamond-status. Etter en kjapp rådslagning ble vi raskt enige om at jeg fikk bli hans gjest i United-loungen mens Lørenskog ruslet litt rundt. En Gin Tonic, snacks og litt planespotting senere var vi klare for boarding, og i og med at vår Diamondvenn var på samme booking som oss, fikk alle priority boarding, selv om vi reiste økonomiklasse med United.
Første etappe gikk fra New York til Chicago, og vi fant oss godt til rette i setene 26 D, E og F i en gammel Boeing 737-600. Dette var min første tur med United Airlines, og det var helt OK. Businessclass-setene vi gikk forbi på vei inn så mer ut som en avdeling fra 80-90 tallet enn fra nåtid, og flyet generelt var litt slitent. Vi koste oss likevel. Videoen med gjennomgang av sikkerhetsrutinene var hakket mer morsom og engasjerende enn SAS sin, og samtidig svært politisk korrekt, med fokus på likestilling og representasjon av ulike hudfarger. Jeg tror det er første gang på årevis at jeg virkelig har fulgt ordentlig med på sikkerhetsdemonstrasjonen.
Følelsen av 90-tall slo oss igjen da vi steg i land i Chicago, men terminalen var lys og fin. De vartet til og med opp med en pianospillende pilot!
Det ble same procedure as last airport, Lørenskog ruslet litt rundt mens Randaberg og jeg slo oss til ro i United-loungen, som var betraktelig større her. Vi sikret oss en vindusplass, med utsikt rett til en av gatene hvor ett av Uniteds Boeing 777-200 ble gjort klart til pushback.
Litt snacks, en helt OK suppe og et lite glass hvitvin senere gikk vi mot gate. Piloten spilte fremdeles, han hadde uiniform, pilotkoffert tilfeldig plassert ved siden av flygelet, og først nå, en time senere, begynte vi å skjønne tegningen. Dollarsedlene fløt på notestativet og stripene på skuldrene hans så kanskje litt hjemmesydde ut...? Vi gikk vi på neste fly, fremdeles med priority boarding. Jeg fulgte nesten like nøye med på instruksjonsvideoen som sist. Etter omtrent fire timer med kontorarbeid og avslapping i relativt behagelige seter på et ganske fullt fly, hadde vi krysset USA på tvers. Til venstre for oss hadde vi vakker utsikt til ørken, canyons, endeløse jordbruksarealer, milelange bilveier og en og annen liten by.
Touchdown Los Angeles. Varmen slo ikke akkurat mot oss, men klimaet var definitivt annerledes. Palmer. Oransje kveldshimmel. California. Det gikk raskt å få bagasjen og snart var vi i en ny Uber. Sjåføren forsikret oss om at leiligheten vi hadde booket lå i et veldig trygt område, og da vi ankom Elkgrove Circle i Venice Beach, fikk vi nesten følelsen av å være på chartertur til Mallorca. Veldig fredelig boligstrøk med mange palmer, og romslig og fin leilighet. LA er svær, og vi var ikke innstilt på de største utfluktene den første kvelden. Dermed spaserte vi til Centanni Trattoria, en liten italiensk restaurant i Lincoln Boulevard. På bordet kom artisjokkhjerter, grillede grønnsaker og ulike pastaretter, fulgt av en deilig Malbec. Etterpå stupte vi som vanlig i seng og sovnet før touchdown.
DAG 5: Ny dag, nye låter og vegetar-tacos i DTLA
Randaberg var allerede i dusjen da jeg stod opp kl 06:00. Jeg ruslet til nærmeste butikk, en 7/11 på Lincoln Boulevard. Jeg kom hjem igjen med kaffe, vann og noen søte kaker pakket i plast. Jetlagen hadde fått et par timer ekstra bonus siden i går, og jeg la en kaffeskje ekstra i filteret. Morgenen gikk som sedvanlig med til å skrive noen e-poster, drikke uante mengder svart kaffe og planlegge arbeidsdagen. Randaberg flirte av kakene mine og mente jeg var for feit allerede, før han snørte joggeskoene og løp mot Venice Beach. Senere møttes vi for frokost ved stranden, før vi reiste i en Uber mot Downtown og Arts District, hvor studioet vi skulle arbeide i lå.
Vi skjønte ganske raskt at man er fullstendig avhengig av bil for å komme seg fra L til A i denne byen. Fra Venice til Arts District tok det mellom 30 og 40 minutter på motorveien utenfor rushtid, og det var veldig praktisk å reise med Uber her også. I tillegg er en gjennomsnittlig Uber-tur i LA mye billigere enn i NYC. Jeg skjønte ganske raskt at California er stedet å være for motorinteresserte, og rullet stadig vekk ned vinduet litt for å ta inn lyden av V8ere som suste forbi.
Vi reiste til hit for å utfordre oss selv kunstnerisk og arbeide med noen av de beste i bransjen. 3 dager i DTLA Recording var booket på forhånd, og studioet viste seg å være minst like inspirerende som bildene vi hadde sett i forkant. Ett eneste stort rom med enorm takhøyde, med alt en musiker og utstyrsfreak kan ønske seg av instrumenter, effekter, mikrofoner og gadgets.
Vi skulle skrive sammen med Tromsø, som har skrevet låter for bla. Rihanna, Beyonce, Taylor Swift og Train, og var fulle av forventninger. Ting klaffet og vi jobbet hardt og lenge den første dagen, og sugde til oss det vi kunne av viben i Downtown og menneskene rundt oss. I studioene i USA er det alltid en eller to assistenter tilgjengelig, vanligvis én assistent og én eller flere interns. Da det hadde blitt kveld ble en av sistnevnte sendt for å hente take-away middag, og vi spiste deilige vegetar-tacos fra Cafe Gratitude i 300 S Santa Fe Ave. Et par timer senere kalte vi det en dag, og reiste hjemover. En av fordelene med å ha musikken som levebrød, er at man sjelden jobber nine to five. Dermed ungikk vi glatt den heftige rushtrafikken på vei hjem også.
DAG 6: Superbra frokost på Superba
Etter en ny, tidlig morgen med flikking på låter, utprøving av nye tekstlinjer og melodier, og stadig roligere innboks siden påsken nærmet seg, dro Randaberg som vanlig ut for å løpe. Lørenskog og jeg gikk til Superba i krysset Lincoln Blvd og Superba St for å kjøpe frokost: quiche og latte to go. Veldig fint sted med skandinavisk-inspirert interiør og veldig bra mat. Etterpå dro vi til studio og arbeidet resten av dagen med flere låter.
Innspilling av Fender Rhodes, Wurlitzer-orgel, Hammond-orgel, trommer, Juno 6, gitarer, bass-synther og perc var bare noe av det vi boltret oss i, og produksjonene begynte å ta form. Kvelden ble sen før vi var ferdige, og vi unnet oss en kraftig burger på Umami Burger i 738 E 3rd St, Uberet oss hjem igjen og sovnet momentant.
DAG 7: LAX-lounge, kick på motorveien og låter i boks
Jeg var oppe først, kokte kaffe, og resten av morgenen forløp seg stort sett som de forrige. Randaberg skulle reise hjem, pakket seg ferdig og dro tidlig til LAX for å sjekke ut Star Alliance-loungen med takterrasse. Etter sms-oppdateringene å dømme, svarte den til forventningene!
Vi andre hadde avtalt å sitte på med Tromsø til studio denne morgenen, siden han bor i nærheten og skulle samme vei som oss. Da vi kom ut i gata, stod han og ventet, og som det bensinhodet jeg er, var jeg ikke vond å be da han spurte om jeg ville kjøre.
Hvem hadde trodd at de første miles jeg skulle legge bak meg på amerikanske veier skulle være i en Bentley Continental GT V12? Det ble mildt sagt en inspirerende start på dagen, jeg rakk ikke å trø pedalen mer enn halvveis til gulvet før takeoff var rett rundt hjørnet.
I studio jobbet Lørenskog på en ny sangtekst, og vi andre hadde god tid til en liten rundtur i Downtown. Vi tok Bentleyen for å se oss litt rundt, før vi parkerte ved Grand Central Market, spiste en burger og kjøpte et par lammehjerter med hjem. Stort og spennende marked med det meste du kan ønske deg av ferske råvarer, god kaffe og små spisesteder. Resten av dagen gikk med til å spille inn og gjøre ferdig de 2-3 nye låtene oppholdet resulterte i. Nye vegetartacos til middag, og da vi ankom leiligheten i Venice igjen utpå kvelden, var vi fullstendig utslitte etter tre gode, intense og veldig inspirerende arbeidsdager.
DAG 8: Leiebilutfordringer og rolig cruising langs Pacific Coast Highway
Før avreise til USA var vi en uke på turné i Norge, og rakk bare hjemom for å gjøre en kjapp klesvask før koffertene måtte pakkes igjen. Nå var det blitt søndag, og den første fridagen på mange uker. Lørenskog og jeg våknet ganske slitne, men med i takt med kaffekoppene ble morgenen snart bedre. Vi hadde bestilt leiebil fra Sixt for å kjøre litt selv og se oss rundt. Planen om å booke en Chevrolet Corvette convertible ble skrinlagt da jeg fant ut at prisen per km utover de 175 som var inkludert, lå på rundt $5, selv om det sikkert hadde vært verdt pengene.
Jeg hadde booket bil fra Sixt Venice Beach, som lå nærmest leiligheten vi bodde i, men oppdaget da jeg hentet bilen at jeg kanskje burde ha lest Yelp-anmeldelsene først. Jeg hadde bestilt en BMW 5-serie og betalt ekstra for garantert integrert navigasjonssystem, men endte opp med en litt sliten Audi A6 hvor verken det integrerte systemet eller noen av de 2 Garmin-enhetene jeg fikk utdelt, virket.
For å gjøre en lang historie kort, ble vi etter et par timer lei av sure ansatte og dårlig service i Venice, og kjørte ned til den nærmeste andre Sixt-stasjonen, Sixt Santa Monica. Her var tonen en helt annen, vi ble møtt av et stort smil og en kjempehyggelig ansatt som sørget for at vi var av gårde igjen 20 minutter senere i en splitter ny Caddillac XTS. Med GPS i orden, noe som er helt vitalt når man legger ut i trafikken her.
Vi cruiste ut langs Pacific Coast Highway med V8erens myke sang under panseret, og kjørte litt på lykke og fromme, med utsikt til Stillehav og Mustanger. Svingte innom Malibu og Carpinteria. Stoppet her og der for å ta en kaffe, rusle litt langs stranden og puste inn Stillehavsluften.
På vei tilbake valgte vi 101, motorveien litt lenger inn fra kysten, og dette var om mulig en enda finere rute. Vi fikk også prøvd oss på litt bykjøring siden jeg hadde glemt en lader i studio, noe som gikk lekende lett med GPSen som guide. Vel tilbake i Venice gikk Caddillacen med et nødskrik inn i garasjen vi hadde til rådighet, og det var tid for å flate litt ut hjemme etter lang dag på tur.
DAG 9: Supersize me?
Vi leverte bilen i Santa Monica, og spiste frokost en liten spasertur unna. Størrelsene på porsjonene i US levde fremdeles opp til sitt rykte, og vi måtte nok en gang forlate åstedet med uoppgjort sak. Etterpå ruslet vi litt rundt i en handlegate, og man skjønner jo at man er i Apples moderland når man kommer forbi butikker som denne!
Vi ergret oss litt over at dollarkursen fremdeles ikke er fordelaktig for de store innkjøpene, men det er kanskje like greit. Vi ruslet videre i rolig tempo noen timer, før en liten hvil hjemme. Etterpå ville vi sjekke ut Marina Del Ray, og tok en Uber nedover.
Etter litt rusling i sanden på Venice Beach prøvde vi å finne et hyggelig sted å ta en drink, men så dessverre slaget tapt etter en halvtimes tid. Vi dro i stedet opp til Centanni Trattoria igjen for å spise middag, og tok kvelden tidlig for å lade opp til neste dags lange hjemfart.
Neste og siste del av reisebrevet handler om hjemreisen, hvor vi testet ut SAS Plus på den nye direkteruten fra LAX til ARN. Følg med!
I tillegg inneholder det anbefalinger og linker til mange gode restauranter i NYC og LA, litt om å bruke Uber som frekomstmiddel og en og annen godbit for de litt over gjennomsnittlig bilinteresserte. Første del tar for seg reisen fra Norge til New York og oppholdet der. I andre del flyr vi United fra LGA til LAX via ORD, og første møte med LA omtales. Tredje del handler om hjemreisen, hvor SAS Plus på den nye ruten LAX-ARN ble testet ut.
DAG 4: LGA-ORD-LAX og lengselen etter EBG
Neste dag spiste vi en behagelig frokost på franske Le Gamin i 108 Franklin Street. Veldig god kaffe og et pust av Sør-Europa. De spilte til og med pianomusikk av Debussy, og vi hadde en veldig behagelig morgen. Etterpå pakket vi oss ut av leiligheten og satte oss i en ny Uber – denne gang mot LaGuardia for å starte reisen mot Los Angeles. Som nevnt tidligere, er Lørenskog og jeg enda vanlige dødelige, men med gullkortet stadig nærmere i sikte. Randaberg derimot, tilbringer omtrent halve livet sitt på et SAS-fly, og har dermed Diamond-status. Etter en kjapp rådslagning ble vi raskt enige om at jeg fikk bli hans gjest i United-loungen mens Lørenskog ruslet litt rundt. En Gin Tonic, snacks og litt planespotting senere var vi klare for boarding, og i og med at vår Diamondvenn var på samme booking som oss, fikk alle priority boarding, selv om vi reiste økonomiklasse med United.
Første etappe gikk fra New York til Chicago, og vi fant oss godt til rette i setene 26 D, E og F i en gammel Boeing 737-600. Dette var min første tur med United Airlines, og det var helt OK. Businessclass-setene vi gikk forbi på vei inn så mer ut som en avdeling fra 80-90 tallet enn fra nåtid, og flyet generelt var litt slitent. Vi koste oss likevel. Videoen med gjennomgang av sikkerhetsrutinene var hakket mer morsom og engasjerende enn SAS sin, og samtidig svært politisk korrekt, med fokus på likestilling og representasjon av ulike hudfarger. Jeg tror det er første gang på årevis at jeg virkelig har fulgt ordentlig med på sikkerhetsdemonstrasjonen.
Følelsen av 90-tall slo oss igjen da vi steg i land i Chicago, men terminalen var lys og fin. De vartet til og med opp med en pianospillende pilot!
Det ble same procedure as last airport, Lørenskog ruslet litt rundt mens Randaberg og jeg slo oss til ro i United-loungen, som var betraktelig større her. Vi sikret oss en vindusplass, med utsikt rett til en av gatene hvor ett av Uniteds Boeing 777-200 ble gjort klart til pushback.
Litt snacks, en helt OK suppe og et lite glass hvitvin senere gikk vi mot gate. Piloten spilte fremdeles, han hadde uiniform, pilotkoffert tilfeldig plassert ved siden av flygelet, og først nå, en time senere, begynte vi å skjønne tegningen. Dollarsedlene fløt på notestativet og stripene på skuldrene hans så kanskje litt hjemmesydde ut...? Vi gikk vi på neste fly, fremdeles med priority boarding. Jeg fulgte nesten like nøye med på instruksjonsvideoen som sist. Etter omtrent fire timer med kontorarbeid og avslapping i relativt behagelige seter på et ganske fullt fly, hadde vi krysset USA på tvers. Til venstre for oss hadde vi vakker utsikt til ørken, canyons, endeløse jordbruksarealer, milelange bilveier og en og annen liten by.
Touchdown Los Angeles. Varmen slo ikke akkurat mot oss, men klimaet var definitivt annerledes. Palmer. Oransje kveldshimmel. California. Det gikk raskt å få bagasjen og snart var vi i en ny Uber. Sjåføren forsikret oss om at leiligheten vi hadde booket lå i et veldig trygt område, og da vi ankom Elkgrove Circle i Venice Beach, fikk vi nesten følelsen av å være på chartertur til Mallorca. Veldig fredelig boligstrøk med mange palmer, og romslig og fin leilighet. LA er svær, og vi var ikke innstilt på de største utfluktene den første kvelden. Dermed spaserte vi til Centanni Trattoria, en liten italiensk restaurant i Lincoln Boulevard. På bordet kom artisjokkhjerter, grillede grønnsaker og ulike pastaretter, fulgt av en deilig Malbec. Etterpå stupte vi som vanlig i seng og sovnet før touchdown.
DAG 5: Ny dag, nye låter og vegetar-tacos i DTLA
Randaberg var allerede i dusjen da jeg stod opp kl 06:00. Jeg ruslet til nærmeste butikk, en 7/11 på Lincoln Boulevard. Jeg kom hjem igjen med kaffe, vann og noen søte kaker pakket i plast. Jetlagen hadde fått et par timer ekstra bonus siden i går, og jeg la en kaffeskje ekstra i filteret. Morgenen gikk som sedvanlig med til å skrive noen e-poster, drikke uante mengder svart kaffe og planlegge arbeidsdagen. Randaberg flirte av kakene mine og mente jeg var for feit allerede, før han snørte joggeskoene og løp mot Venice Beach. Senere møttes vi for frokost ved stranden, før vi reiste i en Uber mot Downtown og Arts District, hvor studioet vi skulle arbeide i lå.
Vi skjønte ganske raskt at man er fullstendig avhengig av bil for å komme seg fra L til A i denne byen. Fra Venice til Arts District tok det mellom 30 og 40 minutter på motorveien utenfor rushtid, og det var veldig praktisk å reise med Uber her også. I tillegg er en gjennomsnittlig Uber-tur i LA mye billigere enn i NYC. Jeg skjønte ganske raskt at California er stedet å være for motorinteresserte, og rullet stadig vekk ned vinduet litt for å ta inn lyden av V8ere som suste forbi.
Vi reiste til hit for å utfordre oss selv kunstnerisk og arbeide med noen av de beste i bransjen. 3 dager i DTLA Recording var booket på forhånd, og studioet viste seg å være minst like inspirerende som bildene vi hadde sett i forkant. Ett eneste stort rom med enorm takhøyde, med alt en musiker og utstyrsfreak kan ønske seg av instrumenter, effekter, mikrofoner og gadgets.
Vi skulle skrive sammen med Tromsø, som har skrevet låter for bla. Rihanna, Beyonce, Taylor Swift og Train, og var fulle av forventninger. Ting klaffet og vi jobbet hardt og lenge den første dagen, og sugde til oss det vi kunne av viben i Downtown og menneskene rundt oss. I studioene i USA er det alltid en eller to assistenter tilgjengelig, vanligvis én assistent og én eller flere interns. Da det hadde blitt kveld ble en av sistnevnte sendt for å hente take-away middag, og vi spiste deilige vegetar-tacos fra Cafe Gratitude i 300 S Santa Fe Ave. Et par timer senere kalte vi det en dag, og reiste hjemover. En av fordelene med å ha musikken som levebrød, er at man sjelden jobber nine to five. Dermed ungikk vi glatt den heftige rushtrafikken på vei hjem også.
DAG 6: Superbra frokost på Superba
Etter en ny, tidlig morgen med flikking på låter, utprøving av nye tekstlinjer og melodier, og stadig roligere innboks siden påsken nærmet seg, dro Randaberg som vanlig ut for å løpe. Lørenskog og jeg gikk til Superba i krysset Lincoln Blvd og Superba St for å kjøpe frokost: quiche og latte to go. Veldig fint sted med skandinavisk-inspirert interiør og veldig bra mat. Etterpå dro vi til studio og arbeidet resten av dagen med flere låter.
Innspilling av Fender Rhodes, Wurlitzer-orgel, Hammond-orgel, trommer, Juno 6, gitarer, bass-synther og perc var bare noe av det vi boltret oss i, og produksjonene begynte å ta form. Kvelden ble sen før vi var ferdige, og vi unnet oss en kraftig burger på Umami Burger i 738 E 3rd St, Uberet oss hjem igjen og sovnet momentant.
DAG 7: LAX-lounge, kick på motorveien og låter i boks
Jeg var oppe først, kokte kaffe, og resten av morgenen forløp seg stort sett som de forrige. Randaberg skulle reise hjem, pakket seg ferdig og dro tidlig til LAX for å sjekke ut Star Alliance-loungen med takterrasse. Etter sms-oppdateringene å dømme, svarte den til forventningene!
Vi andre hadde avtalt å sitte på med Tromsø til studio denne morgenen, siden han bor i nærheten og skulle samme vei som oss. Da vi kom ut i gata, stod han og ventet, og som det bensinhodet jeg er, var jeg ikke vond å be da han spurte om jeg ville kjøre.
Hvem hadde trodd at de første miles jeg skulle legge bak meg på amerikanske veier skulle være i en Bentley Continental GT V12? Det ble mildt sagt en inspirerende start på dagen, jeg rakk ikke å trø pedalen mer enn halvveis til gulvet før takeoff var rett rundt hjørnet.
I studio jobbet Lørenskog på en ny sangtekst, og vi andre hadde god tid til en liten rundtur i Downtown. Vi tok Bentleyen for å se oss litt rundt, før vi parkerte ved Grand Central Market, spiste en burger og kjøpte et par lammehjerter med hjem. Stort og spennende marked med det meste du kan ønske deg av ferske råvarer, god kaffe og små spisesteder. Resten av dagen gikk med til å spille inn og gjøre ferdig de 2-3 nye låtene oppholdet resulterte i. Nye vegetartacos til middag, og da vi ankom leiligheten i Venice igjen utpå kvelden, var vi fullstendig utslitte etter tre gode, intense og veldig inspirerende arbeidsdager.
DAG 8: Leiebilutfordringer og rolig cruising langs Pacific Coast Highway
Før avreise til USA var vi en uke på turné i Norge, og rakk bare hjemom for å gjøre en kjapp klesvask før koffertene måtte pakkes igjen. Nå var det blitt søndag, og den første fridagen på mange uker. Lørenskog og jeg våknet ganske slitne, men med i takt med kaffekoppene ble morgenen snart bedre. Vi hadde bestilt leiebil fra Sixt for å kjøre litt selv og se oss rundt. Planen om å booke en Chevrolet Corvette convertible ble skrinlagt da jeg fant ut at prisen per km utover de 175 som var inkludert, lå på rundt $5, selv om det sikkert hadde vært verdt pengene.
Jeg hadde booket bil fra Sixt Venice Beach, som lå nærmest leiligheten vi bodde i, men oppdaget da jeg hentet bilen at jeg kanskje burde ha lest Yelp-anmeldelsene først. Jeg hadde bestilt en BMW 5-serie og betalt ekstra for garantert integrert navigasjonssystem, men endte opp med en litt sliten Audi A6 hvor verken det integrerte systemet eller noen av de 2 Garmin-enhetene jeg fikk utdelt, virket.
For å gjøre en lang historie kort, ble vi etter et par timer lei av sure ansatte og dårlig service i Venice, og kjørte ned til den nærmeste andre Sixt-stasjonen, Sixt Santa Monica. Her var tonen en helt annen, vi ble møtt av et stort smil og en kjempehyggelig ansatt som sørget for at vi var av gårde igjen 20 minutter senere i en splitter ny Caddillac XTS. Med GPS i orden, noe som er helt vitalt når man legger ut i trafikken her.
Vi cruiste ut langs Pacific Coast Highway med V8erens myke sang under panseret, og kjørte litt på lykke og fromme, med utsikt til Stillehav og Mustanger. Svingte innom Malibu og Carpinteria. Stoppet her og der for å ta en kaffe, rusle litt langs stranden og puste inn Stillehavsluften.
På vei tilbake valgte vi 101, motorveien litt lenger inn fra kysten, og dette var om mulig en enda finere rute. Vi fikk også prøvd oss på litt bykjøring siden jeg hadde glemt en lader i studio, noe som gikk lekende lett med GPSen som guide. Vel tilbake i Venice gikk Caddillacen med et nødskrik inn i garasjen vi hadde til rådighet, og det var tid for å flate litt ut hjemme etter lang dag på tur.
DAG 9: Supersize me?
Vi leverte bilen i Santa Monica, og spiste frokost en liten spasertur unna. Størrelsene på porsjonene i US levde fremdeles opp til sitt rykte, og vi måtte nok en gang forlate åstedet med uoppgjort sak. Etterpå ruslet vi litt rundt i en handlegate, og man skjønner jo at man er i Apples moderland når man kommer forbi butikker som denne!
Vi ergret oss litt over at dollarkursen fremdeles ikke er fordelaktig for de store innkjøpene, men det er kanskje like greit. Vi ruslet videre i rolig tempo noen timer, før en liten hvil hjemme. Etterpå ville vi sjekke ut Marina Del Ray, og tok en Uber nedover.
Etter litt rusling i sanden på Venice Beach prøvde vi å finne et hyggelig sted å ta en drink, men så dessverre slaget tapt etter en halvtimes tid. Vi dro i stedet opp til Centanni Trattoria igjen for å spise middag, og tok kvelden tidlig for å lade opp til neste dags lange hjemfart.
Neste og siste del av reisebrevet handler om hjemreisen, hvor vi testet ut SAS Plus på den nye direkteruten fra LAX til ARN. Følg med!
